Vinur minn, Ólafur Gunnarsson, er sjötugur í dag, 18. júlí 2018. Við hittumst á göngum Vezlunarskólans við Grundarstíg haustið 1965 þar sem við vorum í sama bekk. Vinskapur okkar hefur haldið í 53 ár og aldrei borið skugga á.

 

 

Snemma lét skáldgáfan bæra á sér. Hann var minnugur, orðheppinn, gamansamur, gat sett fram heilu senurnar með freyðandi góðri frásagnargáfu. Þegar við útskrifuðumst úr 4. bekk vorið 1969 var gefin út svonefnd 4. bekkjar Edda. Átti hann stærsta hlut að því verki sem er einskonar paródískur palladómur um bekkjarfélagana.

Ólafur hefur ritað mörg frábær verk, djúpar og breiðar skáldsögur, þar sem hann tekst gjarnan á við tilvistarvanda manneskjunnar í ótryggum heimi. Síðasta skáldsaga hans, Syndarinn, kom út 2015. Hún er margslungin og reifarakennd frásögn af manni sem rís hátt en fellur svo djúpt.

Ég skrifaði stuttan ritdóm um hana hér á þessari síðu fyrir nokkru en þegar ég var beðinn um að skrifa ritdóm um bók sem mér er kær fyrir Nytt norskt kirkeblad sem Háskólinn í Ósló gefur út tók ég mig til og gerði bókinn skil á norsku.

Ég segi þar frá upruna mínum, hvenig ég kynntist bókmenntum sem barn og síðar sem unglingur en þar kom Ólafur mjög við sögu. Greinin er einskonar óður um vináttu okkar og þökk fyrir gjöfular stundir og um framlag hans til menningarinnar.

Til hamingju með afmælið, elsku vin!

Greinina er hægt að lesa hér fyrir neðan:

 

Ørn Bardur Jonsson

Sokneprest i Nes menighet på Hedmarken

Tidligere sokneprest i Neskirka i Reykjavik

Syndarinn

Jeg er født og oppvokst i Ísafjörður, en handelsby i nord-vest-Island med litt over 2000 innbyggere. Byen er bygget på en halvøy som strekket seg ut i Skutulsfjörður, med høye fjell på to sider som blokkerer sollyset fra november til slutten av januar. Fødselsdagen min er i november i den mørke tiden. Jeg ble født hjemme i huset som ligger i Sólgata, og når solen endelig når over kirkegården og skinner i solens gate, 25. januar, feirer folket i byen med pannekaker og kaffe, eller det som kalles sólarkaffi. Ísafjörður er Vestfjordenes hovedstad.

Høsten 1965 dro jeg til Reykjavík for å studere ved Verzlunarskóli Íslands, Islands Handelsskole, etter å ha jobbet som veiarbeider med spade i hendene på grusveger på fjell og langs fjordene i all slags vær, hele sommeren. Jeg fylte 16 år først i november samme år. 

Jeg jobbet i min fars firma fra jeg var 10 år, i skoleferiene. Han drev flere butikker, og han hadde også ansvar for Vinmonopolet. Jeg har et minne fra jeg var 8 år gammel, og fikk lov til å ta flasker fra eskene og sette dem opp i hyllene i vinbutikken. På den tiden solgte de bare over disk. Jeg løftet flaskene opp mot sollyset og beundret de forskjellige fargene.

Nok om Ísafjörður. Nå var jeg kommet til hovedstaden. 

I Handelsskolen ble jeg kjent med en gutt fra Reykjavík og vi ble gode venner. Han virket som en verdensborger. Han kunne engelsk, for han hadde sett på amerikansk TV fra militærbasen i Keflavík. Det kunne man ikke se på Vestfjordene hvor jeg hadde bodd. Han kunne sitere hele dialoger fra cowboyprogrammer, Bonanza og Rawhide og hva de nå het, alle disse seriene. Vi ble gode venner, og har vært det i over 50 år.

Fra 1965 til 1967 leide jeg et værelse i nærheten av skolen. Der var jeg ofte alene, studerte, hørte på musikk og leste bøker. Det var en fruktbar tid i henhold til musikk, litteratur og ideologier. 

På den tiden hadde vi ikke mobiltelefoner eller internett. Bare bøker og plater. Man telefonerte ikke så ofte. Jeg ringte hjem kanskje en gang om høsten til far og mor i Ísafjörður og en gang etter jul. 

Hjemme hadde jeg lest mye, men ikke så mye alvorlig eller dyp litteratur. Jeg leste en del faktabøker, om Albert Schweitzers liv og om Thomas Alva Edison og Henry Ford. Men i det lille værelset i Reykjavík opplevde jeg gleden av å lese god og høyverdig litteratur. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at mange av bøkene jeg leste fikk jeg faktisk som gave av min venn. 

For eksempel husker jeg da jeg lå alene i rommet og leste Sult av Hamsun på islandsk. Jeg var ikke sulten, men den sultne forfatteren opplevde jeg sterkt. Hvorfor kunne ikke hovedpersonen gjøre noe annet enn å skrive? Kan man ha en så sterk lidenskap at alt annet måtte vike? Det gjorde inntrykk å oppleve en person med et så stort og dypt kall at det tvang ham til å leve i sult. 

Jeg leste også Metamorphosis av Kafka i denne perioden, og min venn gav meg en diktsamling av Steinn Steinarr, som var Islands største moderne dikter i siste århundre, og Gerpla (Kjempeliv i nord) av nobelprisvinneren Halldor Laxness, som er en parodi om sagaene, helter og skalder i sagatiden, og som slutter med en dramatisk episode på Stiklestad. Etter å ha reist over havet treffer endelig skalden i Gerpla kongen, Olav Haraldsson, for å si frem sitt hyllingsdikt om kongen. Men da kongen spør om diktet, svarer skalden at han ikke lenger kan huske det og går bort. 52 år etter jeg leste denne boken, husker jeg fortsatt bokens siste linjer: “Þá var túngl geingið undir og felur nóttin dal og hól að Stiklastöðum, og svo hinn síðfrjóvga hegg.”  På norsk: «Da hadde månen gått ned og natten gjemmer deld og haug på Stiklestad, og de svarte heggebærene.»

Min venn var veldig kulturell. Han drømte om å bli en skald, forfatter. Han sa det ikke høyt på den tiden, men jeg visste at han hadde alt som trengs, en rik hukommelse og fantasi, fortellertalent og et godt humør. 

Min venn ble grossist og jeg ble fabrikant. Så kjøpte jeg hans grossistfirma og solgte det senere for å studere teologi. Vi forlot næringslivet, og troen ble en stor del av livet hos oss begge to. Kirken ble min arena, og han ble forfatter og konverterte til den katolske kirken. 

Min venn heter Ólafur Gunnarsson. Han er en dramatisk forfatter og en islandsk kritiker har kalt ham «den islandske Dostojevski». Han fikk Den islandske litteraturprisen i 2003 for sin roman, Öxin og jörðin (Øksen og jorden). Den handler om den siste katolske biskopen på Island som kjempet mot reformasjonen, men ble halshugget i 1550 sammen med sine to sønner.

Boken jeg skriver om heter Syndarinn (Syndaren). Jeg har oversatt en introduksjon fra forlaget til norsk:

Lykken til Davíð Þorvaldsson og Illugi Arinbjarnar er ganske ujevnt fordelt mellom dem: David er dømt til fengsel etter en grusom gjerning, samtidig som Illugi slår gjennom i New York med gigantiske politiske malerier.

Ólafur følger hovedpersonen gjennom hans liv. Han skildrer spenningen mellom heder og nederlag, mellom genialitet og galskap.

I Det nye testamente brukes ordet hamartia for det vi på norsk og islandsk kaller synd. Det betyr å bomme, eller miste målet. Begrepet viser til menneskets feil, mangel og svakhet, og ikke så mye til den moralismen som finns hos enkelte teologer i nåtid og fortid, og som noen mener kirken har brukt for å kontrollere folk og samfunn. På islandsk har vi ordet brotalöm, det betyr et hengsel som er skadet uten å være helt i stykker. Jeg har ofte brukt min første bil som metafor for synden. I bilens styre var det en feil, brotalöm, som gjorde at bilen hele tiden ville ut av veien. Min oppgave som fører var å holde bilen på veien. Bilen var nemlig syndig, den bommet, mistet målet. Jeg har litt av det samme problemet, og deler det med alle mennesker. Vi har brotalöm, et skadet hengsel. 

De fleste verkene av Ólafur Gunnarsson omhandler livets store spørsmål. Olafur søker visdom fra den store tankeelven, og finner fortolkningsnøkler som gir forståelse og innblikk i menneskets eksistens i en fallen verden.

Páll Skulason (1945-2005), professor i filosofi og rektor ved Islands Universitet skrev i anledning 70-årsdagen til professor i Det gamle testamente Þórir Kr. Þórðarson (1924-1995): 

«Þórir er en sann formidler av de to hovedstrømmene i den vestlige verdens tankeelv . . . De to spirituelle strømmene har sine kjente kilder, den ene hebraisk og den andre gresk. På den ene siden er den jødisk/kristne strøm og på den andre siden den greske/filosofiske. Av sammenslåingen av disse to har europeisk kultur vokt fram, og som nå strekker seg verden rundt, ikke minst gjennom internasjonal vitenskap og kristen tro.»

Færre og færre mennesker i nåtiden skjønner visdommen i den store tankeelven. Ofte står unge og uerfarne personer frem i mediene og foreslår at vi skal kaste bort denne skatten, den som har vært fundamentet for den vestlige verden. Mange foreslår at vi skal ta opp noe nytt, men ingen vet hvor det vil lede oss. Å kaste bort visdommen som ligger i den 5000 år gamle tolkningstradisjonen – og enda eldre visdom – er galskap, etter min mening.

Ólafur lever og beveger seg i tankeelvens strøm i sine verker. Han går inn i menneskets tøffe tilværelse i en usikker og farlig verden, og ser den i den store sammenhengen i sitt strev og sin kamp med seg selv – og med Gud.

Syndarinn er et fremragende verk; komplisert og sammensatt. I boken møter vi hovedpersonen i sine store seire, men også i sitt nederlag og grusomme skjebne.

Christopher Vogler har studert mer enn 10.000 filmer laget i de største studioer i verden. Han skrev boken The Writers Journey og gir stor ære til symbolisten Joseph Campell. Campbell’s magnum opus er hans bok The Hero with Thousand Faces (1949), hvor han diskuterer sin teori om reisen av den arketypiske helten som finnes i verdens mytologier. Han kommer til den konklusjon at de fleste gode fortellinger i alle verdens kulturer, er sammensatt av noen få hoveddeler. De tre viktigste er: 1. Fortellingen begynner på en god måte. 2. Noe skjer som bryter harmonien i første del. 3. I siste delen finner fortellingen en balanse og kommer til en konklusjon. 

Bibelen er et bibliotek som inneholder 66 bøker. Bibelen ble skrevet over en lang periode og i ulike sammenhenger. Den handler om 3 hovedtemaer: Skapelse, fall og gjenløsning. Alt var bra i opphavet. Så gikk livet i stykker. Men til slutt kom Frelseren og gjenløste verden. Bøkenes bok faller inn i samme mønster (default) som alle andre gode fortellinger, selv om den ikke ble skrevet av én forfatter og heller ikke i én tidsperiode. De fleste forfatterne hadde ingen kontakt med hverandre og visste ikke noe om hverandre. Det er merkelig å tenke på.

Der er sannsynlig at alle gode fortellinger handler om disse tre temaene. En god fortelling må ha en god begynnelse. Så kommer en del hvor usikkerheten råder, og til slutt kommer løsningen. Helten i fortellingen finner den hellige gral.

Bibelen ble skrevet av skalder. Skaldskap, dikterkunst, er i min mening verdens viktigste gave. Skaldskap er grunnen til all vitenskap. Skalden ser det ingen har sett før. Hvem annen enn skalden, som så på stjernehimmelen og funderte over livets opprinnelse, kunne komme med den enkle forklaringen til livets opphav, og forklare det som er ubeskrivelig med fire ord: «Da sa Gud: «Det skal bli lys!» og det ble lys. (1. Mos 1:3)

Kan det største bli sagt med færre ord? Skalden hadde ikke Hubble-teleskopet, ikke romfartøy, ikke nåtidens vitenskap med sin Big Bang-teori, men kun sin skaldegave.

Jeg vil ikke avsløre tråden i Synderen og absolutt ikke konklusjonen. Leseren må stå imot fristelsen til å kikke på siste kapittel.

Synderen er kanskje Ólafur Gunnarssons beste roman. Synderen handler om synden som navnet gir anledning til. Ólafur snakker ikke om trivielle ting, men om de største synder. Kan Gud tilgi alt? Kan verdens verste forbrytere få tilgivelse for alt de onde de har gjort? 

Dessverre har kun én av Ólafurs romaner blitt oversatt til norsk. Mørke roser ble utgitt i 2014.

Jeg har fulgt min venn i gjennom livet, helt fra høsten 1965. 

Han forblir trofast mot sitt livs kall: å være forfatter. Det har ikke vært lett, men han har skrevet mange fantastiske og dype bøker om livets største temaer. I de seneste årene har han vært rådgiver for Michael Hirst, som skriver manuset til den verdenskjente serien, The Vikings, en irsk-kanadisk produksjon. Der har han hatt en viktig rolle med sin kunnskap om de islandske sagaer og vikingtiden, og med sin gode fortellerevne.

Jeg utfordrer Kristinn Ólason, sokneprest i Sør-Fron, til å ta imot stafettpinnen.