Ørn Bardur Jonsson

Voksne barn?

Preken i Åsmarka kirke

20. søndag i treenighetstiden

2. oktober 2016 kl. 11:00

Fellesgudstjeneste i Ringsaker prosti

Er vi voksne barn?!

André Malraux, en fransk forfatter og senere kulturminister i Frankrike, traff en erfaren katolsk prest i Motstandsbevegelsen under 2. verdenskrigen og spurte ham: „Hva har du lært av å høre i så mange år på alle disse skriftemål?“ Presten svarte: „Jeg har lært at menneskene ikke er så lykkelig som de ser ut, og att ingen av oss, til slutt, virkelig blir voksne.“

Så hører vi Jesus si i dagens evangelium at vi skal være som barn. Det høres ut som den katolske presten ikke var enig med Jesus eller hadde et veldig pessimistisk menneskesyn. Er vi som kalles voksne ikke virkelig voksne?

Da jeg studerte teologi hadde jeg timer med en logoped som lærte meg og andre studenter å bruke god teknikk for å tale og synge. Han snakket om det å puste. „Du må lære å puste med mellomgulvet“, sa han. Barn fødes med den egenskapen, men de fleste av oss taper den og må lære den på nytt om vi skal holde ut som predikanter eller sangere. Det samme gjelder for kunst. Når vi vokser, taper vi det som barn kan skape i kunst og må lære oss å tenke som barn igjen om vi vil bli gode kunstnere. Barn har den egenskapen å undres over verden. Barn ser verden med store, åpne øyer, full av undring og glede. Det er verd å trakte etter og bli som barn. Vi kjenner jo alle barnet i H.C. Andersen sitt eventyr Keiserens nye klær. Barnet var den eneste som så sannheten, så igjennom hele tullet.

Jesus sine disipler var ofte opptatt av forfengelige ting. De spurt ham: „Hvem er den største i himmelriket?“ Noen av dem ville kanskje være store i hans rike. Husker du moren til Sebedeussønnene som ba Jesus om de kunne få sitte, en til venstre og en til høgre, ved siden av ham i hans rike. Hun hadde store ambisjoner for sine sønner. Vi mennesker er ofte forfengelige.

Vi er kalt til å vende om og bli som barn om vi vil komme oss inn i himmelriket. «Den som gjør seg liten som dette barnet», sa Jesus, «han er den største i himmelriket.»

Så snakket han om hvor alvorlig det er å lokke til fall en av disse små. Barn er åpne og viser gjerne tillit til voksne. Derfor blir de ofte offre da voksne, syke mennesker, misbruker barn. Jesus bruker harde ord om dem som lokker til fall og ødelegger barnets tro og tillit. Jesus overdriver i sine liknelser, det gjorde han ofte, det var hans stil, han brukte hyperbolisk språk, som det heter på gresk, får å legge vekt på det at vi må være 100% i vårt forhold til ham, ellers går vi ville.

Barn hadde ikke store rettigheter på Jesus tid. FNs barnerettigheter kjente ingen til på den tiden. Nei, barn og kvinner hadde ikke mange rettigheter. Vi lever nå i en bedre verden enn de som levde i det første århundre men vi er kanskje ikke bedre mennesker eller mere intelligente enn de som levde i oldtiden. Vi har mer teknikk og kunnskap, men vi har ikke forandrets mye i det indre, vi har samme natur.

Den katolske presten sa etter en lang erfaring med syndige mennesker: « . . . ingen av oss til slutt, virkelig blir voksne.» Men om vi ikke vokser opp, er vi da automatisk som barn? Nei, det tror jeg ikke. Apostelen Paulus sa i sin kjente tekst om kjærligheten: „Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» (1 Kor 13.11) Her må vi se forskjellen i mellom det å være som barn og det å være barnslig. Det er ikke det samme.

Det er godt å være barn i de nordiske landene. Barn har mange rettigheter i våres land. Men det er mange barn som ikke har det bra. Og ute i den store verden finns det mange barn som lider. Vi får smerter i hjertet når vi ser bilder og leser om barn som dør mens de er flyktninger på vei til Europa (frb. Aurope). Hele familier på flukt, med sitt blikk mot «det lovede land» – et eller annet land i Europa. Vi føler medlidenhet med folk som ikke har noe hjem eller land hvor de kan bo i trygghet. Men så opplever vi også att vi blir metta av alle disse forferdelige bilder og nyheter fra den store verden. Det er trist!

Barn i alle land er like. De har samme egenskaper, samme natur, samme øyne, samme undring og smil over verdens vakkerhet og livets undrer. Og de sørger på samme måte. Tårene er av samme art.

Og vi er kalt til å bli som barn.

I ett islandsk ordtak er det hevdet at to ganger blir en gammel mann et barn. „Tvisvar verður gamall maður barn.“ Det finns også på svensk: „Gamla blir ofta barn på nytt.“ Og på tysk: „Alte Leute sind tweimal Kinder.“ Betyr det da at Gud griper inn i våre liv da vil blir eldre, og ser til att vi blir barn igjen? Det kan være, men jeg tror likevel att ordtaket viser til at gamle kan bli dement og være avhengig av hjelp fra andre, som barn i sin oppvekst. Alle disse ordtak var kjent på 1500 tallet. Jeg fant den ikke på norsk men jeg fant 3 til på engelsk og den tredje støtter den tolkning som jeg har nevnt. Den første høres så: «Old men are twice children.» Den andre: «Once a man twice a child.» Og den tredje: «When the age is in, the wit is out.»

Vi skal alle bli voksne men beholde barnet i oss uten å være barnslige.

Rettigheter. Barnas rettigheter er viktige. Da kristendommen ble vedtatt på Althing på Island i året 1000 var det den hedenske lederen av tinget som hadde fått representantene til å gi ham fullmakt og bestemme om Islendingene skulle følge den gamle nordiske troen eller bli kristne. Da han kom fra sitt telt etter å ha tenkt på saken „undir feldi“ – i tenkeboksen – samlet han dem igjen dagen etter og kunngjorde at Island skulle bli kristent land, med den betingelsen at gamle lover som gjaldt å sette ut barn i naturen og spising av hestekjøtt ville forbli, og at private hedenske tilbedelser fortsatt skulle være tillatt, privat, ikke offentlig. Disse punktene var knyttet til veletablerte skikker som var i strid med lovene kirken sto for. Hestekjøtt var tabu mat i mange kulturer, og pave Gregor III forbannet den germanske skikken i 732. Likeledes, barnemord som var utbredt over hele verden, og praksisen med å sette ut „overskudds“ barn var en etablert del av den gamle islandske/nordiske kultur. Det ble hevdet sterkt at det var en grense for hvor stor befolkningen på øya kunne bli, og at oppdra altfor mange barn ville bringe katastrofe for alle.

Når kirken hadde økt sin styrke, og læren og de kristne verdiene, ble rotfestet, ble hestekjøtt, barnemord, og hedenske ritualer praktisert privat, utestengt.

Barna på Island fikk derfor sin egen rett til liv gjennom kristendommen. De samme skjedde her i Norge og andre land.

Kirken har innført mange gode ting i sin historie, men har ikke alltid vært åpen nok for rettferdigheter i samfunnet. Menneskers kamp for sine rettigheter i samtiden beviser det. Kirken følger ikke alltid sin frelser. Dessverre.

FNs barnerettigheter og menneskerettigheter er veldig preget av kristne tanker og verdier. Menneskelige rettigheter som folk ute i den store verden søker etter, finnes i de såkalte kristne land. Dette er tankevekkende i en samtid da flere og flere melder seg ut av kirken. Vet de ikke hva kristendommen har gjort for verden? Kan du huske fortellingen om da Jesus ga sine disipler mulighet å gå bort fra ham eller «melde seg ut»? «Etter dette [At mange ble støtt av Jesu ord] trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?»  Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,  og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Mens folk i de såkalte kristne land vender bort fra kirken blir millioner av mennesker i Kina kristne. Jeg hørte på et veldig interessant program på BBC om dette. Alle religioner ble forbudt, under den såkalte Kulturrevolusjon, og menighetene møttes i det skjulte. Det som skjedde da var at antall kristne i landet økte. Nå er det flere kristne i Kina enn medlemmer i Det kommunistiske partiet og flertallet av partimedlemmene er kristne! Det er religionene som gjerne bærer verdier og etikk fra en generasjon til annen, ikke de sekulære eller materialistiske ideer, ble sagt i programmet.

Barn har ikke hatt samme rettigheter i Kina som her og jenter har vært uvelkomne. I land som har lovregulering om kun 1 barn pr. familie, vokser barn opp uten søsken og mange blir veldig egosentriske og materialistiske i sine tanker. Dette hevdet en spesialist i programmet jeg hørte på.

Hvordan vil Europe se ut etter 50 år om religionene blir utestengt fra det offentlige rom? Vil flertallet av kristne i verden da bo i Kina og vil Europa da bli som det materialistiske Kina i dag hvor materialisme og forbruket øker og øker og folk blir mer og mer egosentriske?

Vi er ved et veikryss i kristendommens historie og liv. Vi har ikke lykkes som kirke å holde folk om bord i kirken. Kirken har ikke den verdslige makt på sin side som før, og nå er det mediene som konkurrerer med kirkens budskap og de sosial medier som aldri før. Vi lever nye tider med nye utfordringer.

Verdiene overføres ikke godt nok fra generasjon til generasjon som før.

Så høres stemmer som vil sette trangere grenser for religioner i landet. I Vårt land leste jeg i siste uke i en artikkel hvor det hevdes «at løsningen er at religion forvises til privatsfæren og får «en tilbaketrukket rolle i samfunnet». Forslagene viser at de ikke forstår hva tros- og livssynsfrihet som grunnleggende menneskerettighet innebærer og hva religion faktisk betyr for folk.»  Artikkel forfatteren fortsetter: «Tros- og livssynsfrihet gjør nettopp religiøs pluralisme mulig, og gjør det mulig for ulike religiøse grupper å leve fredelig sammen i gjensidig respekt.» (Hans Aage Gravaas, Vårt land 28.9.2016 s. 20)

De som ber om at religion forvises til privatsfæren, både her i Norge og på Island, som jeg kjenner godt til, synes jeg ikke skjønner at dermed ber de om at bare deres eget livssyn – som jeg kaller deres TRO – skal få fylle det offentlige rom. Det finns ikke noe vakuum i denne sammenhengen. Om religion blir utestengt tar nye ideer over og dermed en ny tro. Og det, å utestenge alle andres religion og holde sin inne, strider imot religionsfriheten, synes jeg.

Alle sunne ideer skal få være i det offentlige rom, de klassiske religioner og også det som folk mener ikke er tro og ser på som nøytralitet. Da lærer vi å kjenne hver andre og kan se på alle som Guds skapelse, Guds barn og kan glede oss over att vi vet hvem vi er, att vi er Guds barn, til tross for at ikke alle de andre vet det, eller ser på seg som slike.

Skuespilleren, Ine Marie Wilmann, sa om sitt forhold til sin sønn i Aftenposten på fredag: «-Barn er ett korrektiv. Man er der for moen som er større enn seg og sitt. Det gir egentlig litt samme fellesfølelser som på teatret. -Både teater og barn er en øvelse i empati.» (a-Magasinet@aftenposten.no, 30.9.2016)

Er disse tanker og ideer, som jeg har redegjørt for her i dag, barnslige?

Den gamle katolske presten i Frankrike sa: «Jeg har lært att menneskene ikke er så lykkelig som de ser ut, og att ingen av oss, til slutt, virkelig blir voksne.»

Er vi blitt voksne? Og om vi er voksne, er vi da barnslige? Eller er vi voksne BARN, Guds barn, som tilhører Gud og er dermed størst i Guds rike, «solbarn, jordbarn», «barn i Guds hus». Voksen barn! Amen.

. . . .

Sitat om André Malraux kommer fra William Sloane Coffin, sin prekensamling:

«On the first page of what he calls his «Anti-memoirs,» André Malraux writes of meeting a priest in the underground Resistance during World War II. «Tell me Father,» he asks, «what have you learned after listening all these years to all these confessions?» Replied the priest. «I have learned that people are not as happy as they appear to be, and that none of us, finally, really grows up.»