Með þöggun fölsum við söguna

Örn Bárður Jónsson spyr hvort við þurfum ekki að horfast í augum við menningu okkar og sögu og gangast við hvoru tveggja?

Þú getur lesið textann hér fyrir neðan eða hlustað á hlóðupptöku með höfundi – eða gert hvort tveggja, lesið og hlustað!

Hana dreymdi draum. Hún var bara stelpa með fána og blöðru og tók þátt í hátíð­ar­höldum 17. júní. Allir voru í góðu skapi, margir fánar blöktu, í sölu­básum feng­ust pylsur og sæl­gæti. Það var sung­ið, haldnar voru ræð­ur, en eng­inn sagði hvers vegna dag­ur­inn væri hald­inn hátíð­leg­ur, hvorki í ræðum né í fréttum Rúv, hvorki í útvarpi né sjón­varpi. Og draum­ur­inn hélt áfram og nú var allt í einu runn­inn upp annar dagur sem heitir Hall­oween. Stelpan var í svörtum bún­ingi með upp­mjóan svartan hatt og sveif á milli húsa þar sem sæt­indi voru í boði. Dásam­legt ævin­týri. En hún hafði ekki hug­mynd um hvað þessi dagur merkti eða hvaðan hann var kom­inn en hafði hug­boð um að þetta væri amer­ískur barna­dag­ur. En eng­inn gat svarað henni, eng­inn vissi merk­ingu þess­ara daga.

Lesa meira

Máttur skáldskapar og menningar

Um Verbúðina. Hugleiðing um spillingu, sem gegnsýrir þjóðfélag okkar og hvernig menningin með skáldskapinn að vopni afhjúpar lygar og spillingu og birtir sannleikann eins og sólin skær á himni og vekur nýjar vonir um betri tíð.

Merkilegt hvernig menning og listir túlka veruleikann á annan hátt en allar aðrar greinar mannlegrar tjáningar. Þess vegna getum við ekki lifað án listar og menningar.

Lesa meira

Saga af sundi og hjólreiðum – og blautum manni að austanverðu

 

Mynd af jóladagatali fengin að láni af Vefnum!

Ég vara þig við því þetta er montfærsla á samfélagsmiðli.

Í dag hjólaði ég úr Miðbæ Reykjavíkur, vestur í Sundlaug Seltjarnarness. Synti þar skriðsund og gerði æfingar, fór í heitan nuddpott og gufubað, sem er reyndar annað en Sauna – Nota Bene!

Lesa meira

Um kveðjustundir, menningu, trú og réttlæti

Örn Bárður Jónsson

Uppstigningardagur 21. maí 2020 prédikun við útvarpsmessu í Breiðholtskirkju kl. 11 sem átti að vera á Grund en var flutt vegna Covid-19.

Ræðan er hér ef þú vilt hlusta:

Hér er tengill á upptökuna af allri messunni. Ræðan hefst á mínútu 20:30:

https://www.ruv.is/utvarp/spila/gudsthjonusta/24228/7hi3dn

Þessi þjónuðu við guðsþjónustuna þar sem saman komu um 50 manns sem er hámark þar til í næstu viku en þá mega 200 koma saman!
Séra Magnús Björn Björnsson þjónar fyrir altari.
Séra Örn Bárður Jónsson, fyrrverandi sóknarprestur predikar.
Lesarar: Kristín Kristjánsdóttir, djákni í Fella- og Hólakirkju, Ragnheiður Sverrisdóttir, djákni Biskupsstofu og Þórey Dögg Jónsdóttir, djákni, framkvæmdastjóri Eldriborgararáðs Reykjavíkurprófastsdæma.
Organisti og stjórnandi: Örn Magnússon.
Kór Breiðholtskirkju syngur.

Hljóðupptöku finnur þú á vef RUV, Rás 1, 21. maí 2020 kl. 11 en getur lesið ræðuna hér fyrir neðan. Hún er auðvitað áhrifameiri með hljóði!

Komið þið sæl og blessuð.

Ég var spurður um það á þorranum, að mig minnir, hvort ég væri tilbúinn að prédika við þessa guðsþjónustu. Ég var hikandi í fyrstu, enda kominn á úreldingarlista eins og gamall ryðgaður togari, kominn á eftirlaun, en lét þó til leiðast. Ég hef varla prédikað á íslensku í 5 ár enda starfaði ég og prédikaði yfir norskum söfnuðum, skírði, fermdi, gifti og jarðsöng Norðmenn og varð að tala bæði nýnorsku og svonefnd bókmál. Og nú er ég hér í dag sem fyrrverandi sóknarprestur, einskonar ellismellur, en það orð er notað um gamalt lag sem kannski var einu sinni vinsælt.

Lesa meira

Af hjónabandi Kristínar og Fáfnis – Dæmisaga

Kristín gekk í það heilaga árið 1907.

Fáfnir átti nánast ekkert nema brækurnar sem hann stóð í, en hún var rík af fasteignum og jörðum, hlunnindum og ítökum, vítt og breytt um landið.

Hún lagði þetta allt inn í búið en fékk auðvitað greitt fyrir útgjöld vegna rekstur heimilisins.

Fáfnir tók að sér að hafa umsýslu með eignunum en freistaðist til að braska með þær, seldi sumar jarðir kunningjum og vinum fyrir lágt verð. Lesa meira

Om Olafur Gunnarsson, “Den islandske Dostojevski” og våres vennskap.

Skrevet av meg for Nytt norsk kirkeblad, Sola Literatura, Utgave 3 2018:

Syndarinn

Jeg er født og oppvokst i Ísafjörður, en handelsby i nord-vest-Island med litt over 2000 innbyggere. Byen er bygget på en halvøy som strekket seg ut i Skutulsfjörður, med høye fjell på to sider som blokkerer sollyset fra november til slutten av januar. Fødselsdagen min er i november i den mørke tiden. Jeg ble født hjemme i huset som ligger i Sólgata, og når solen endelig når over kirkegården og skinner i solens gate, 25. januar, feirer folket i byen med pannekaker og kaffe, eller det som kalles sólarkaffi. Ísafjörður er Vestfjordenes hovedstad.

Høsten 1965 dro jeg til Reykjavík for å studere ved Verzlunarskóli Íslands, Islands Handelsskole, etter å ha jobbet som veiarbeider med spade i hendene på grusveger på fjell og langs fjordene i all slags vær, hele sommeren. Jeg fylte 16 år først i november samme år. 

Jeg jobbet i min fars firma fra jeg var 10 år, i skoleferiene. Han drev flere butikker, og han hadde også ansvar for Vinmonopolet. Jeg har et minne fra jeg var 8 år gammel, og fikk lov til å ta flasker fra eskene og sette dem opp i hyllene i vinbutikken. På den tiden solgte de bare over disk. Jeg løftet flaskene opp mot sollyset og beundret de forskjellige fargene.

Nok om Ísafjörður. Nå var jeg kommet til hovedstaden. 

I Handelsskolen ble jeg kjent med en gutt fra Reykjavík og vi ble gode venner. Han virket som en verdensborger. Han kunne engelsk, for han hadde sett på amerikansk TV fra militærbasen i Keflavík. Det kunne man ikke se på Vestfjordene hvor jeg hadde bodd. Han kunne sitere hele dialoger fra cowboyprogrammer, Bonanza og Rawhide og hva de nå het, alle disse seriene. Vi ble gode venner, og har vært det i over 50 år.

Fra 1965 til 1967 leide jeg et værelse i nærheten av skolen. Der var jeg ofte alene, studerte, hørte på musikk og leste bøker. Det var en fruktbar tid i henhold til musikk, litteratur og ideologier. 

På den tiden hadde vi ikke mobiltelefoner eller internett. Bare bøker og plater. Man telefonerte ikke så ofte. Jeg ringte hjem kanskje en gang om høsten til far og mor i Ísafjörður og en gang etter jul. 

Hjemme hadde jeg lest mye, men ikke så mye alvorlig eller dyp litteratur. Jeg leste en del faktabøker, om Albert Schweitzers liv og om Thomas Alva Edison og Henry Ford. Men i det lille værelset i Reykjavík opplevde jeg gleden av å lese god og høyverdig litteratur. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at mange av bøkene jeg leste fikk jeg faktisk som gave av min venn. 

For eksempel husker jeg da jeg lå alene i rommet og leste Sult av Hamsun på islandsk. Jeg var ikke sulten, men den sultne forfatteren opplevde jeg sterkt. Hvorfor kunne ikke hovedpersonen gjøre noe annet enn å skrive? Kan man ha en så sterk lidenskap at alt annet måtte vike? Det gjorde inntrykk å oppleve en person med et så stort og dypt kall at det tvang ham til å leve i sult. 

Jeg leste også Metamorphosis av Kafka i denne perioden, og min venn gav meg en diktsamling av Steinn Steinarr, som var Islands største moderne dikter i siste århundre, og Gerpla (Kjempeliv i nord) av nobelprisvinneren Halldor Laxness, som er en parodi om sagaene, helter og skalder i sagatiden, og som slutter med en dramatisk episode på Stiklestad. Etter å ha reist over havet treffer endelig skalden i Gerpla kongen, Olav Haraldsson, for å si frem sitt hyllingsdikt om kongen. Men da kongen spør om diktet, svarer skalden at han ikke lenger kan huske det og går bort. 52 år etter jeg leste denne boken, husker jeg fortsatt bokens siste linjer: “Þá var túngl geingið undir og felur nóttin dal og hól að Stiklastöðum, og svo hinn síðfrjóvga hegg.”  På norsk: «Da hadde månen gått ned og natten gjemmer deld og haug på Stiklestad, og de svarte heggebærene.»

Min venn var veldig kulturell. Han drømte om å bli en skald, forfatter. Han sa det ikke høyt på den tiden, men jeg visste at han hadde alt som trengs, en rik hukommelse og fantasi, fortellertalent og et godt humør. 

Min venn ble grossist og jeg ble fabrikant. Så kjøpte jeg hans grossistfirma og solgte det senere for å studere teologi. Vi forlot næringslivet, og troen ble en stor del av livet hos oss begge to. Kirken ble min arena, og han ble forfatter og konverterte til den katolske kirken. 

Min venn heter Ólafur Gunnarsson. Han er en dramatisk forfatter og en islandsk kritiker har kalt ham «den islandske Dostojevski». Han fikk Den islandske litteraturprisen i 2003 for sin roman, Öxin og jörðin (Øksen og jorden). Den handler om den siste katolske biskopen på Island som kjempet mot reformasjonen, men ble halshugget i 1550 sammen med sine to sønner.

Boken jeg skriver om heter Syndarinn (Syndaren). Jeg har oversatt en introduksjon fra forlaget til norsk:

Lykken til Davíð Þorvaldsson og Illugi Arinbjarnar er ganske ujevnt fordelt mellom dem: David er dømt til fengsel etter en grusom gjerning, samtidig som Illugi slår gjennom i New York med gigantiske politiske malerier.

Ólafur følger hovedpersonen gjennom hans liv. Han skildrer spenningen mellom heder og nederlag, mellom genialitet og galskap.

I Det nye testamente brukes ordet hamartia for det vi på norsk og islandsk kaller synd. Det betyr å bomme, eller miste målet. Begrepet viser til menneskets feil, mangel og svakhet, og ikke så mye til den moralismen som finns hos enkelte teologer i nåtid og fortid, og som noen mener kirken har brukt for å kontrollere folk og samfunn. På islandsk har vi ordet brotalöm, det betyr et hengsel som er skadet uten å være helt i stykker. Jeg har ofte brukt min første bil som metafor for synden. I bilens styre var det en feil, brotalöm, som gjorde at bilen hele tiden ville ut av veien. Min oppgave som fører var å holde bilen på veien. Bilen var nemlig syndig, den bommet, mistet målet. Jeg har litt av det samme problemet, og deler det med alle mennesker. Vi har brotalöm, et skadet hengsel. 

De fleste verkene av Ólafur Gunnarsson omhandler livets store spørsmål. Olafur søker visdom fra den store tankeelven, og finner fortolkningsnøkler som gir forståelse og innblikk i menneskets eksistens i en fallen verden.

Páll Skulason (1945-2005), professor i filosofi og rektor ved Islands Universitet skrev i anledning 70-årsdagen til professor i Det gamle testamente Þórir Kr. Þórðarson (1924-1995): 

«Þórir er en sann formidler av de to hovedstrømmene i den vestlige verdens tankeelv . . . De to spirituelle strømmene har sine kjente kilder, den ene hebraisk og den andre gresk. På den ene siden er den jødisk/kristne strøm og på den andre siden den greske/filosofiske. Av sammenslåingen av disse to har europeisk kultur vokst fram, og som nå strekker seg verden rundt, ikke minst gjennom internasjonal vitenskap og kristen tro.»

Færre og færre mennesker i nåtiden skjønner visdommen i den store tankeelven. Ofte står unge og uerfarne personer frem i mediene og foreslår at vi skal kaste bort denne skatten, den som har vært fundamentet for den vestlige verden. Mange foreslår at vi skal ta opp noe nytt, men ingen vet hvor det vil lede oss. Å kaste bort visdommen som ligger i den 5000 år gamle tolkningstradisjonen – og enda eldre visdom – er galskap, etter min mening.

Ólafur lever og beveger seg i tankeelvens strøm i sine verker. Han går inn i menneskets tøffe tilværelse i en usikker og farlig verden, og ser den i den store sammenhengen i sitt strev og sin kamp med seg selv – og med Gud.

Syndarinn er et fremragende verk; komplisert og sammensatt. I boken møter vi hovedpersonen i sine store seire, men også i sitt nederlag og grusomme skjebne.

Christopher Vogler har studert mer enn 10.000 filmer laget i de største studioer i verden. Han skrev boken The Writers Journey og gir stor ære til symbolisten Joseph Campell. Campbell’s magnum opus er hans bok The Hero with Thousand Faces (1949), hvor han diskuterer sin teori om reisen av den arketypiske helten som finnes i verdens mytologier. Han kommer til den konklusjon at de fleste gode fortellinger i alle verdens kulturer, er sammensatt av noen få hoveddeler. De tre viktigste er: 1. Fortellingen begynner på en god måte. 2. Noe skjer som bryter harmonien i første del. 3. I siste delen finner fortellingen en balanse og kommer til en konklusjon. 

Bibelen er et bibliotek som inneholder 66 bøker. Bibelen ble skrevet over en lang periode og i ulike sammenhenger. Den handler om 3 hovedtemaer: Skapelse, fall og gjenløsning. Alt var bra i opphavet. Så gikk livet i stykker. Men til slutt kom Frelseren og gjenløste verden. Bøkenes bok faller inn i samme mønster (default) som alle andre gode fortellinger, selv om den ikke ble skrevet av én forfatter og heller ikke i én tidsperiode. De fleste forfatterne hadde ingen kontakt med hverandre og visste ikke noe om hverandre. Det er merkelig å tenke på.

Der er sannsynlig at alle gode fortellinger handler om disse tre temaene. En god fortelling må ha en god begynnelse. Så kommer en del hvor usikkerheten råder, og til slutt kommer løsningen. Helten i fortellingen finner den hellige gral.

Bibelen ble skrevet av skalder. Skaldskap, dikterkunst, er i min mening verdens viktigste gave. Skaldskap er grunnen til all vitenskap. Skalden ser det ingen har sett før. Hvem annen enn skalden, som så på stjernehimmelen og funderte over livets opprinnelse, kunne komme med den enkle forklaringen til livets opphav, og forklare det som er ubeskrivelig med fire ord: «Da sa Gud: «Det skal bli lys!» og det ble lys. (1. Mos 1:3)

Kan det største bli sagt med færre ord? Skalden hadde ikke Hubble-teleskopet, ikke romfartøy, ikke nåtidens vitenskap med sin Big Bang-teori, men kun sin skaldegave.

Jeg vil ikke avsløre tråden i Synderen og absolutt ikke konklusjonen. Leseren må stå imot fristelsen til å kikke på siste kapittel.

Synderen er kanskje Ólafur Gunnarssons beste roman. Synderen handler om synden som navnet gir anledning til. Ólafur snakker ikke om trivielle ting, men om de største synder. Kan Gud tilgi alt? Kan verdens verste forbrytere få tilgivelse for alt de onde de har gjort? 

Dessverre har kun én av Ólafurs romaner blitt oversatt til norsk. Mørke roser ble utgitt i 2014.

Jeg har fulgt min venn i gjennom livet, helt fra høsten 1965. 

Han forblir trofast mot sitt livs kall: å være forfatter. Det har ikke vært lett, men han har skrevet mange fantastiske og dype bøker om livets største temaer. I de seneste årene har han vært rådgiver for Michael Hirst, som skriver manuset til den verdenskjente serien, The Vikings, en irsk-kanadisk produksjon. Der har han hatt en viktig rolle med sin kunnskap om de islandske sagaer og vikingtiden, og med sin gode fortellerevne.

Jeg utfordrer Kristinn Ólason, sokneprest i Sør-Fron, til å ta imot stafettpinnen. 

Advent og jul 2017

Advent og jul 2017

BRUEN

«Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk» Salme 19.2

Første dag etter vintersolhverv, fredag 22. desember, kjørte jeg veien ut på Nes og til Helgøya for å forrette ved en bisettelse kl. 13.30. Det var omkring -10 grader og frostroser på alle løvtrer som hadde mistet sitt løv i høst. Da jeg kom til Tingnes var det frosttåke over sundet og broen som kopler Nes og Helgøy så ikke bra ut.

Og jeg tenkte: Blir det tett tåke ved Helgøya kirke?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men da jeg kom ditt stå kirken i solskinn og vakkerhet med utrolig vakre trer alt om kring.

23. november 1957 ble broen i mellom Sund og Tingnes åpnet. Broen forener Helgøya og Nes. Det finns mange broer i verden og mange slags broer. På Island hvor jeg kommer fra finns det mange elver med sterke strømmer. Elvene som renner fra isbreene er kalde og vannet i dem er ikke klart og rent men grå av det som vi kaller «jøkulleir». Men over disse elver måtte folk komme seg i gjennom århundrer. Hvordan? Den islandske hesten kunne svømme med rytteren over elven. Hesten ble broen over elven som forenet to adskille bredder.

Vi bygger broer på mange måter. Da vi snakker med hver andre bygger vi broer av ord. Da vi sender brev eller e-post bygger vi broer. Da vi hilser med håndtak bygger vi en bro. Livet handler om kommunikasjon og omgang.

21. desember var årets mørkeste dag her i Norden. Nå er det lidt mere lys. Vi lever av lyset. Solen gir oss liv. Uten solen ville ingen ting leve. Epler og plommer modnes ikke uten sollys, blåveis og Hellig Olavs lysestake eksisterer ikke uten lys og god jord. Alt liv er avhengig av lys og omstendigheter. Alt liv bygger på relasjoner eller broer.

I vikingtiden levde folk i ett todelt år, vinter og sommer. De snakket ikke om vor og høst og aldre ble talt i vintrer. Vi kan være 10 vintre gamle eller 90 vintre og alle der i mellom og kanskje over det. Hvert år reiser vi på den lille kloden som jorden er rundt solen. Reisen tar akkurat ett år og jeg har været rundt solen så mange vintrer jeg har levd. Livet er et under og livets gang og jordens og planetenes og stjernenes gang er ett under.

Hvordan kan vi forstå denne store sammenhengen?

Vi får aldri forstått det helt ut. Hva betyr da livet? Vi vet det ikke i alle detaljer men vi kan, tror jeg, bli enige om att det handler om å lever i godt forhold med hverandre, med gode og trygge broer i mellom oss. Og da kommer vi til gåten om livets slutt. Hva kommer da? Finns det en bro i mellom jord og himmel, i mellom tiden og evigheten? Det finns mange som tro at det finns en bro i mellom himmel og jord. Jul handler om denne broen, om han som sa: Jeg er verdens lys, den som følger meg skal ikke vandre i mørket men ha livets lys. Han sa også da disiplene ble forvirret og forstå ikke hvor mesteren skulle etter sin død og oppstandelse. Da sa han: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Han er broen, han som kom den første jul. «Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå» sier Eivind Skeie i en julesalme. “Nå møtes jord og himmel”. Broen har vært åpnet og den blir aldri stengt. Den varer i all evighet, Broen med stor bokstav, Broen som forener alle generasjoner som er gått borte og vår generasjon og alle som kommer etter oss, Broen som binder alt sammen og gir mening til livet.

En av menneskets viktigste gåve er innbilningskraften. Forfattere og diktere er rike av den. Skaldskap er en av verdens viktigste ting, kraften til å se utover alle grenser og bygge broer i mellom ulike dimensjon, verdener og universer.

I diktet Din tanke er fri står det skrevet:

Og tvinges vi inn
Bak jernslåtte dører.
Da flykter den vind
som tankene fører
Fordi våre tanker
Kan rive ned skranker.
:/:Og slik vil det alltid bli
Vår tanke er fri:/:

Snart kommer julehøytiden med alle sine gode ting, gode minner og vakre. La oss feire jul i tro, håp og kjærlighet, med frie tanker og syn som tør se over sund og elver, over grenser, inn i det ukjente og de uendelige vidder.

Måtte Gud gi deg og din familie riktig god jul og et velsignet nytt år!

Gleðileg jól!

Örn Bárður Jónsson

Aðventu- og jólakveðja 2017

Aðventu- og jólakveðja 2017 til ættingja og vina nær og fjær

BRÚIN

“Himnarnir segja frá dýrð Guðs
og festingin kunngjörir verkin hans handa.” (Sl 19)

Á fyrsta degi eftir vetrarsólhvörf, föstudaginn 22. desember, ók ég sem leið liggur um Heiðmörk, niður á Nes og út í Helgøya, þar sem útför var á dagskrá kl. 13.30. Hitinn var -10 gráður og frostrósir á öllum lauftrjám sem höfðu reyndar fellt lauf sit fyrir löngu. Er ég kom að sundinum milli Ness og Eyjar var frostþoka yfir sundinu.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Þá kom ég að brúnni sem tengir land og eyju. Hún var opnuð 23. nóvember 1957. Svona leit hún út og ég husaði: Er svartaþoka við Helgøya kirkju?

 

 

 

 

En þegar þangað kom blasti þessi dýrð við mér og þeim er sóttu kirkju til að kveðja tæplega 92ja ára heiðurskonu.

Í líkræðunni ræddi ég um brúna sem tengir land og eyju og brýrnar sem við byggjum á milli okkar með orðum, handtaki, bréfum, tölvupósti, kveðjum á samfélagsmiðlum, heimsóknum og faðmlögum. Helbrigt mannlíf og samfélag byggist á brúm. Brýr skipta máli í samgönum á landi og hafið tengir Ísland öðum löndum. Hafið er brú. Svo eru það loftbrýrnar sem flestir nota í dag.

Þá liggur beinast við að spyrja í framhaldi af þessari hugvekju um brýr á jörðu og í mannlífi:

Finnst hér í heimi brú
milli himins og jarðar, tíma og eilífðar?

Skáldskapurinn er ein mikilvægasta gáfa mannsandans, hæfileikinn til að ímynda sér það sem ekki blasir við jarðneskum augum. Skáldin hjálpa okkur að skilja hið óskiljanlega. Í aðventusálmi eftir Eyving Skeie segir m.a.:

Nå møtes jord og himmel
i barnet, lagt på strå!

Barnið sem lagt var á strá er brúin sem tengir himinn og jörð, tíma og eilífð. Í útgáfu hins vitra og djúphygla postula, Jóhannesar, sem einn hinna 12 lifði fram á elliár – hinir liðu allir píslarvætti – segir:

Orðið varð hold.

Engin setning í öllu ritverkasafni heimsins, segir meir en þessi 3 orð, engin hefur tjáð hið stærsta í veraldarsögunni, hið dýpsta í heimspeki og guðfræði, með eins knöppum hætti. Setningin merkir að allir kraftar guðdómsins, viska og elska, urðu manneskja, urðu Guð á jörðu, í barninu sem fæddist í Betlehem og var lagt á strá.

Við þekkjum hvað varð um jólabarnið. Kærleikslíf Jesú Krists, vinátta við venjulegt fólk, krítík á vald og hofmóð, þekkjum við af síðum Hinnar helgu bókar. Dauði hans og upprisa lögðu grunn að kristinni kirkju sem byggir boðun sína á vitnisburði sjónarvotta. Þess vegna höldum við kristin jól.

Brúin er opin og þess vegna getum við sungið á jólum með englum og mönnum:

“Dýrð sé Guði í upphæðum og friður á jörðu og velþóknun Guðs yfir mönnum.” Lúkas 2.13b

Guð gefi þér gleðileg jól og blessunarríkt nýtt ár!

Örn Bárður Jónsson

En rund firkant

I et veldig interessant intervju i Vårt land 1. august 2017, så jeg ordet livssynsnøytralt. Overskriften på forsiden var: Søker rom for norrøn tro men artikkelen heter Den sammensatte viking. Ordet har jeg også hørt av og til på radioen. Når jeg hører folk snakke om noe som de mener skal være livssynsnøytralt blir jeg litt forvirret fordi jeg synes ordet bærer i seg en selvmotsigelse.

Jeg tror ikke livssynsnøytralitet finnes overhodet. Jeg tror alle har et livssyn, noe de stoler på som mennesker eller tolker tilværelsene ut fra. Vi kan snakke om ulike livssyn, ulike holdninger til livet og dets spørsmål, men ikke livssynsnøytralitet. Ateister har sitt livssyn, også buddhister, muslimer, agnostikere, kristne, hinduer, de som følger åsatro, human etikere – alle har et livssyn.

To politikere skrev i en avis i fjor at de ville rense det offentlige rommet for all religion fordi det religiøse hører til det private område, hos hver og en, sa de. Men hva vil da fylle det offentlige rommet? Svaret ligger klart: Det livssynet de to politikere har, altså deres egen «tro». Denne tro kan godt få være i det offentlige rommet synes jeg, men ikke bare den. Alle livssyn må få være der, i det minste de ulike livssyn som ikke går imot lov og allmenn rett.

Ordet livssynsnøytralt synes jeg er et oksymoron som er en «språkfigur innenfor retorikk og stilistikksom kombinerer to kontraster. Når to motstående ideer settes sammen, sjokkerer de ved sin nærhet til hverandre, nærmest paradoksalt og selvmotsigende.»

Ordet oksymoron er dannet av de greske oxýs, som betyr ‘skarp’, og moros, ‘tåpelig’.[1] Oksymoron kan altså oversettes med «skarpsindi[n]g (spissformulert) dumhet». (Wikipedia)

Livssynsnøytralitet synes jeg er som en rund firkant og alle vet at den eksisterer ikke. Istedenfor å snakke om livssynsnøytralitet anbefaler jeg at vi bruker ord som for eksempel ulike livssyn, mangfoldig livssyn, eller noe som ikke kan tolkes som et oksymoron.

 

Artikkelen ble publisert i Vårt land høsten 2017